En død verden.
Aldri før har jeg sett den slik.
Mang en konge har jeg sett krones,
Hvis riker jeg har sett seg reise,
For senere å falle for nye konger
Og deres riker.
Men aldri dette.

Je står i ruinene av slottet.
Ensom. Forlatt.
Hvor jeg enn omkring meg ser,
Er der bare flammer og røyk;
Ferske minner etter det store slaget.
Ensom, men ikke alene.
Langt op i nord
Kan en skikkelse skimtes.
Er min tid kommet?

En død verden.
Aldri før har jeg sett den slik.
Mang en konge har jeg sett krones,
Hvis riker jeg har sett seg reise,
For senere å falle.

Skikkelsen kommer nærmere.
Jeg kan se bukkehorn
Og et kaldt, uttrykksløst åsyn.
Vinden løfter dens sorte kappe,
Ssom kaster skygger over de livløse stenene.
Først nå kommer redselen
Jeg vet at skikkelsen alltid har sett meg,
For dens øyne er ikke vendt ut mot verden,
Men inn mot sjelen.
Jeg holder hardt om sverdet mitt,
Men vet at mitt eneste våpen er troen,
Kanhende hjelper troen på hjelp
Selv den troløse?
For troløs er jeg kanskje,
Men ikke uten håp.
Skikkelsen står nå foran meg.
Tvinger frem fortidens gjerninger,
De som helst skulle vært glemt.
Etter tusener av år i denne verden,
Føles mye anger
Når den endelig skal forlates.
Likevel synger hjertet,
Og lettelsen brer seg over meg
Og videre till skikkelsens armer
Som like uttrykksløst folder kappen om seg.
Et mørke senker seg;
Jeg vil finne fred her.

Hvileløs...

Med ett faller et pilregn fra himmelen.
Engler gjemmer seg
Bak de få skyene der oppe.
Skikkelsen smiler.
Et smil som langsomt går over i latter.
Hånlig latter.
Pilene har ingen brodd
På den sorte kappen.

Jeg fører sverdet tilbake i sliren
Idet jeg snur ryggen til skikkelsen
Og går sakte gjennom slottsruinene.
Fremdeles kan jeg høre letteren bak meg.

Så det er dette som er straffen?
Det er dette dere kaller Helvete?
Eller er det bare veien til en ny tid?
Min tid er ennå ikke kommet,
Men jeg venter.
Og om enn forgjeves venter
Den troløse i håpet.
For min tid skal komme!

[Instrumental]