Vår metafysiske virkelighet er gått tapt
Gudene er en død myte i manns liv
Står som evhemeristiske symboler
Ikke lenger som en milepæl i våre hjerter
Mennesket har banet vei for ny tenkning
En slaves og den uverdiges dumskap
Skal vi glemme og la det bli
En forgangen tid?

Tiden er kommet som engang var fortalt
Der menneskets verden i sorg skal bli lagt
Tre kalde vintre legger sin bleke arm
Rundt Mannheims frostbetonte land

Et skall av skjebnens dystre tone
Setter sprekker i dødens frosne krone
Sulten venter verden derunder
Forbi porten og Hels ulvehunder
Fra en verden av evig fortapelse
Til en annen med bøddelens fortatelse

En hyklersk strid blant levninger
Fortapt i vinterdød
Graver åpne på snøen så blodrød
Liv går tapt ved fiendens og ens egen hånd
Spunnet blir nornenes skjebnesbånd
Lagt i frossen aske

Den fortviltes kamp- tårer bundet til evighet
Alle smerteskrik samles- til helvetes borgens profet
Så trist alt er- det sørgelig fortalt
Farvel- en tom evighet, alt er forfalt

Tid er ei tid her mer
Liv er ei liv noensted
Et øye kan ei som et øye se
Forsvunnet er alt folk og fe
Hører ei en vissen tone mer
Sanser intet, føler intet
Vinterdøden flere hundre dager lange
Tok alt.. men vent..

Fra Ginnunga-gap til evig tid
Fra tidenes morgen til dommedag
Fra jotneblod til verdens hav
Fra bein og marg til fjell og land
Vår tid er talt, lengselens skrik
Maktenes mørke har talt sin tid
Men opp av dypet, det glemte, dunkle
Reises en tid av hedensk fortid

Jeg står i skyggen av visjoner, den forviste sannhet finnes her
Riv min sjel, stjel mitt sinn, allikevel blir jeg aldri din

Vik for meg, svikere av løgnens far
Bærere av svik, av støvet kom, til støv skal bli
Forsvinne med tiden, tiden glemt og lagt i grus

Hør mine tidløse kall, vår åpenbaring, vårt fall
Gi meg visdom, gi meg makt, for i glemsel sviket er lagt
En ny seier er fortalt, en annen tro har forfalt

Himlen tegner gudebilder gravd opp av dype kilder
Ætten gjemt i manns minne opp av dypet vi skal finne

Visjoner av en evighet i skyggen er fortalt
Sprer seg mens den andre dør
Fra Ginnunga-gap til evig tid
Den Norrøne Ætt vil aldri dø!!

I opphavs tider var ingenting, ikke sand, ikke sjø eller svale bølger;
jord og opphimmel fantes der ikke, bare Ginnunga-gap og gras ingen steder
Fra et urvesen av jotunslekt ble kuldeverden skapt
Frostjotner rår over kulde, mørke og den svarte makt
Lange dager og tunge år skal der engang komme, for menneskenes tid i Midgard er omme
De skal fare til det dunkle svarte, i flammene og kaoset de ikke vil makte
Frostjotner vil fryde seg i galskapens ekstase, de vil bli verdens nye mektigste rase
De skal vokte verdens bønder, plyndre, drepe og fardømme

I nord ligger slottet, til over tusner jotner
De skuer ut mot landet, der alt skal stå i brann

Tidenes strid
Mørk, evig vinter
Pines i Slid
mennesker der lider

For jotnenes kamp har begynt, mot det menneskene har forkynt
Her skal den mørke skjebne seire, for her skal Frostjotnene feire
Mørk, evig vinter

Det klinger i sverd, økser og store hammere
Skrik og hyl synger som i Nivlheim
Blodet fra jotner og menn flyter gjennom landet, og røyken fra brent skog stiger
I en sort eim
Frostjotner sloss som gale ulver, mens menn løper som redde sauer
Jotnenes makt har satt sitt spor på en engang grønn, flott jord
Ingen liv spares etter denne siste krig for her skal alle dø på verste vis
Kvinner og menn, alle skal lide, til Nivlheim gjennom Slid de pines
I opphavs tider var ingenting, ikke sand, ikke sjø eller svale bølger
Men nå finnes det mørke, kulde og evig vinter, for Frostjotnene har verden underlagt

I nord ligger slottet, til over tusen jotner
De skuer ut mot ødeland, der alt står i brann

For jotnenes kamp er vunnet, menneskene har forsvunnet
Her har den mørke skjebne seiret og Frostjotnene har feiret
Mørk, evig vinter
[Første vers tatt fra Voluspå]

I endeløse tider forlatt, har jeg dvelt i sorg
Men i denne siste natt, reises tidnes borg
Kaster en mørk skygge over det triste land
En kald og hatefull uhygge faller ned i Kristus favn

Jeg åpner mine øyne, ser en verden som venter
Som venter på meg den mektige kjemper
I drepende stillhet sitter, mitt sinn er hatsk, minn sjel er bitter
Jeg lukker mine øyne
Åpenbaringens natt skal komme, når de kristne skal falle
Deres tid er omme, når Helheim skal kalle
Jeg skal knuse kristen tro, jeg skal trosse gud
Jeg skal forpeste lysets bro, for jeg er gudenes sendebud

Jeg sitter i Bond, ved maktenes dom, opprettholder av verdens ordning,
ved det hedenske hordes Ting

Jeg kommer kledd i pestens sorte, dødsgaldreren av åpenbaringens natt
Når skyene setter sprekker er jeg borte, og guds flokk med døden dratt
Et siste pust av dødens vind forsvinner, utslettet alt av en nå glemt fortid
Intet er tilbake av falske minner
Den norrøne stolthet er endelig befridd

I skoger trollbundet av naturens vesner, bak stein og trær, i kratt og grotter
I edle tider og døde stormenns land, hvor myter ble skrevet av norrøn mann

På tåkete enger og myrer, i skumringen ved soloppgang
Man visste om dem, men så dem ei

Man kan se spor i jorden, etter åndevesenes fortryllende dans

På tåkete enger og myrer- Alfedans

Jeg undres disse tider etter at trolldommen er vekk
Jeg undres hvordan mennesket selv underla seg den sydlige tro

Alfer små i rekker går en mørk senhøst kveld
Alfer små mot enger går en mørk senhøst kveld
Dans med meg Alfedans ved gryning av en senhøst glans

Visdomstider er blitt til dumskap. Norrøn harmoni er blitt kristen idioti
Vikingtiden er vårt største tap. Guder av magi, slipp norrønmann fri

Alfer av mistikk i ring danser, men deres minne er svakt
En ny era er inntakt, men den gamle nektes å gå tapt

Fornekt og bli fanget av sykdom og dø av den, eller hyll edle tider og delta i deres
Alfedans

Nordens paradis er gravlagt i et slør av løgn men under hviler fortsatt
den hedenske sannhet
Hlorride åpner sine øyne ved Yggdrasils stamme. Mektige Allfader reiser
seg i Valaskjalv
Lysmaktens ørn og mørkemaktens Nidhogg. Stridens forbannelser gjennom Ratatosk
blir sendt
Igjen er det liv i Urdabrønnen. Søken for visdom i rimtussenes brønn er i gang
Over Nivlheim veller fortsatt Kvergjelme. En ny storhetstid ser sitt utbrudd

Hold fast ved ditt opphav. Portene skal åpnes
Igjen er Reginsnagler slått inn i himmelvelvets søyle

Igjen spinner Nornene den nyfødtes skjebne. Igjen truer folket fra nord med
vinterens evige mørke
Vi entrer en ny tid, legger en annen bak. Hedensk Regin, riv vekk sløret av løgn
De dystre verdener av ni er mektigere enn før. En horde av svikere vandrer den
dunkle sti
Sigtyrs navn runger gjennom nordens fjell og kratt. På Hlidskjalf han sitter
og våker

Fortell meg, Mime, den glemte saga. Jeg søker din visdom, jeg søker ditt hat
Alt jeg begjærer ligger og hviler i din hånd. Gi meg den hedenske sannhets ånd
Hærfjotur fjetrer krigerene av korset, hvor godt et nederlag jeg ser
Jeg speiler meg i kristent blod. En ny storhetstid ser sitt utbrudd

Himlen setter sprekker, Mime, hørte min bønn
Så vakkert et syn det er, å se alt som engang var ta liv igjen
Reginsnagler er slått inn for å bli. Odin vender aldri vekk sitt blikk
I Mannheim jeg vandrer stolt, vender mitt blikk mot Gudeheimen
"En gang fallt vi, men bare en"