Khold - Hundre År Gammal lyrics
 |
Tracks 01. Der Kulden Rår
02. Forrykt 03. Hundre År Gammal 04. Mester Og Trell 05. Troløs 06. Rekviem 07. Sann Ditt Svik 08. Villfaren 09. Bønn 10. Kor 11. Straff 01. Der Kulden Rår
Stille vandring gard til gard, husker ei hvor hen det bar
Eim av muld, av dyrekjøtt, erindring fra da hun ble født Et lite håp, en åpen grind, barneskritt opp trappetrinn I enden kun en lukket dør, hun banker, skraper til hun blør En tåre våt på frossent kinn, iskald, fryktet nordavind Blikk som sakte vendes ned, når hun igjen må gå av sted Vissen blomst i iskald hånd, på leting etter slektskapsbånd Barnlig sinn som fort forgår i ensomhet liv der kulden rår Vissen blomst på trappetrinn, tegn på at hun ei slapp inn Alene hun i mørket går i ensomhet der kulden rår Vissen blomst i iskald hånd, på leting etter slektskapsbånd Barnlig sinn som fort forgår i ensomhet liv der kulden rår 02. Forrykt
En tanke tar grobunn i galskapens vev, fostret av uskyld og lyst
Forvridd og forrykt blir tanken en del av skremmende handlingers dyst For jeg lytter til stemmen som skriker i meg, den ønsker å gjøre meg mektig og hel Jeg ledes til galskap, den nekter å gi seg, jeg følger det forrykte som bor i min sjel Jeg vender meg mot det mørke jeg møter, skrikene skjærer vanviddet inn Stemmen gnager, terper, støter, jeg lystrer den villig, den skjerper mitt sinn For jeg lytter til stemmen som skriker i meg, den ønsker å gjøre meg mektig og hel Jeg ledes til galskap, den nekter å gi seg, jeg følger det forrykte som bor i min sjel 03. Hundre År Gammal
Pennen ført i gammal tid av hånd så inderlig varm
Sorg i svarte toner, dyster, blå og harm Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor Tynne ark, gulnet, falmet, skreven for orgel og mannlig kor Blekk i sirlige toner, blekk i dype ord Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor 04. Mester Og Trell
Etterlattes spor, slaget vist i runer, treller lagt i jord, mestere i urner
Morgenfred, blod i dugg, trell i kne for bøddels hugg Livet falmer, hjerter blør, aftensalme, mesters død Nattens stjerner vender skjebner, døden verner ikke lenger Ærekrenket vises verdig, nimbus snus til bitter sorg Dypt i graven, siste frist Mester, slave, først blir sist Ærekrenket vises verdig, nimbus snus til bitter sorg Dypt i graven, siste frist Mester, slave, først blir sist 05. Troløs
Min troløshets tempel, min spottende væren
I iskalde skoger, fornektelsens sal Mitt troløse liv, mit spottende vesen Ære til livet og ættenes sed Min føde, min sol, min leken med ild Ondskapens trone, sannhetens smil Min føde, min sol, min leken med ild Ondskapens trone, sannhetens smil Min troløshets tempel, min spottende væren I iskalde skoger, fornektelsens sal Min føde, min sol, min leken med ild Ondskapens trone, sannhetens smil Min føde, min sol, min leken med ild Ondskapens trone, sannhetens smil 06. Rekviem
Demoner taler sakte sitt oppgjør, sakte med mørk melankoli
Krefter tømmes, intet opprør, nederdrektig, hatsk, ukuelig monotomi Det falne liv kan ikke lenger heles, livet ebber ut, men la det skje Øret døves, røsten kveles, hånden finner famlende sitt siste hvilested Demoner messer, natten tynger, slipp det mørke langsomt inn La dem danse, føl dem synge, vend den endelige, siste, klamme vind Demoner taler sakte sitt oppgjør, sakte med mørk melankoli Det falne liv kan ikke lenger heles, livet ebber ut, men la det skje Demoner messer, natten tynger, slipp det mørke langsomt inn La dem danse, føl dem synge, vend den endelige, siste, klamme vind Demoner messer, natten tynger, slipp det mørke langsomt inn La dem danse, føl dem synge, vend den endelige, siste, klamme vind 07. Sann Ditt Svik
Jorden venter, kald og vandrig, dager talte, netter gått
Se din synd, erkjenn din bør Føl det du har gitt til livet, innse din troløshet Vedgå din usselhet, nå skal du dø Snart som lik, i råtten jord, sann ditt svik i dødens spor Døden tar livet med letthet fra deg, rir deg inn i dis og grått Se din synd, erkjenn din bør, vedgå din usselhet, nå skal du dø Jorden venter, kald og vandrig, dager talte, netter gått Se din synd, erkjenn din bør Føl det du har gitt til livet, innse din troløshet Vedgå din usselhet, nå skal du dø Snart som lik, i råtten jord, sann ditt svik i dødens spor 08. Villfaren
Som villfarent skrømt i disig gryning med sjel på evig vandring
En svevende, blekhvit syning i ferd i gråkald dis Ikke dø i raseri, ikke dø i vrede, dø i glede, dø i fryd Ingen blir lagt til stendig hvile, som dør i arghet og sorg Dømt til evighet i livet, gjenferd på simpelt vis Som villfarent skrømt, som hvite skygger, vrede og ilske i hvite blikk Pust av død, angsten bygger en ferd i gråkald dis Ikke dø i raseri, ikke dø i vrede, dø i glede, dø i fryd 09. Bønn
Velg meg, velg mitt gale mørke, velg min ensomhet
Pek meg ut i dunkelheten, øv din bitterhet Kvel meg med din dystre tanke, trekk meg sakte inn Jeg lar meg hente, lar meg sanke, demp min uro, fang mitt sinn Ta mitt liv, se meg blø, hent meg til ditt tomme rom La meg visne, la meg dø, begrav min paranoia Kvel meg med din dystre tanke, trekk meg sakte inn Jeg lar meg hente, lar meg sanke, demp min uro, fang mitt sinn... fang mitt sinn... 10. Kor
Bleke barn med tunge, mørke blikk, forvillet hår i sortinnrammet øye
Støv i rommet, tyngende gotikk, dype toner, lyse, dystre, høye Fortrengt den egne, klare, frie tanke, gitt sin plass i de fordømtes kor Ingen hører barnehjertet banke, søstre kjenner aldri mer sin bror Spredte stemmer, luftig, iskald tone, risler gjennom blodet som av skrekk Vente på det stille, bare vone, av nattesangen snart blir båret vekk Hvitt og is i sprukken barnestemme, tomme blikk i kull og grånet sort Levende i mørkets egne gjemme, er ordene som sakte flyter bort Kjølig smeken mot en bøyet nakke, frysning kallet frem av barnesang Lar tonen gå, lar uredd blikket flakke i det kor som reiste seg av tvang Spredte stemmer, luftig, iskald tone, risler gjennom blodet som av skrekk Vente på det stille, bare vone, av nattesangen snart blir båret vekk 11. Straff
Galgegrep i vindløs skumring, venter i ro på synderens nakke
Bødler i tale og vettløs humring ved rettersted på galgebakke Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk Vakker kveld i knugen stillhet, grå og høstrig, tom og raus Blaff av galskap, angst og villhet, så er timen atter taus Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk |