Her inne mødlo fimraite å aorøya e framtii sine krigara,
Uredde å stålte e rai klar ti å drepa, fø gudadn dai alt vi gjera.
Laia ao krigaren so atte ha vakna, laia ao han so alder kan daua,
Laia ao han so ska herska, han so ha våre i aitt me mørke.
Drepa ska rai gjera, hødla ska rai verta,
Ti gudadn ska rai ofra slik at udødelege verte mi.
Svikaradn so teke vaor era ska krigaradn drepa gjera,
Svikaradn so spåtta vaor gud ska krigaradn ofra itte tur.
Fø krigaradn vi alder gløyma da dai kristne ha prøft å gjåyma,
Da mektigaste rike nåkensinne,
So no ska råysast me ra sterkaste hate i gudadn sitt minne.
Dai neste tusen aori e vaor, fø svikaradn ska rai vera følde me krig,
Hat å taore. Krig... Hat... Taore...

Håyrde nåke so i skogen va, ondra meg pao kå ditta va,
I skjine ao maon va ra nåke eg saog, nåke so leea seg i skogen vaor.
Traska ondrande opp fø å sjao ken da va.
Da vakkje nåken, men nåke ra va.
Eg kjende ri va rar, men utn å kjenna.
Eg håyrde ri va rar, men utn å håyra.
Eg saog ri sto rar, men utn å sjao.
Eg følde instinkte å innøve eg for.
Ke konne ra vera, haukarei va vaor?
Kår ai gran va so sjeli ti førfedredn (mi føle kårt ait skritt du teke)
Kårt ait kratt va so ai prøva (tanke å sinn e dá ain ao vinne)
Kårt ait glimt ao maon va so nye visdåm (visdåm e makt)
Kårt ait bøks va so å utvia herredøme å maira ska ru fao).
Itte ai stond eg stågga fø å sjao, her va alt eg konde dråyma om å fao.
Ditta vakkje haukarei eg va vande me å sjao, men ait rike eg no skolde fao

Vis ikkje nåde o'store herre, slik vait ikkje bedre,
Anger å graot, onde e an gudadn si makt.
Me sverd me øks å hammarslag ska rai alder mair sjao ljøse ao ain dag,
Gjønoppstao ska vaort mektiga rike å ra ska'kkje spåttast ao rai so ha svike.
Ain haim å ait fålk, ait rike å ain herskar.
Treffe mi pao ain kristen fant mao han ofrast me ain gaong.
Fø her ekkje ra plass ti svikara, dåmmedag mi venta pao, krigara dåmmedag

Saognarike si herskarinne e krigarn å herskarn si kvinna.
Svikara vi ho ikkje ha i si ver, daira liv ska enda me øks å sverd.
Håyr pao hinna vise ord, krigarn e nåk stålte ao ho.
Dai kristne svikaradn kan'kkje skaonast før rai stålte krigaradn mao
Ain evig kamp førast. Gudadn staor i ain mørke skogge,
Ain skogge so store å vie.
Herskarinnao mao allti sine vise ord gji fø svikaradn vi
Allti prøva å øydlaiggja.
Helvetes sjøga, fy faen fø ei stramme fittegjais da e ao deg!
Ska pula deg i brunauga so røvaskomme spruta... Sjøga!
Men ain mao allti hoksa pao at kvinnfålki pao ai
An sia staor å ran stålte krigarn si råyst mao å ska allti stao høkst.

Ai jenta gjikk i krystallnatti, hinna skjede so raine å uåpna.
Hinna haor blafra i ran kalde vindn I maonaskjine saog ho ljøse ao vegen.
Vegen ti han ho fann.
Ain stålte å staute strismann.
Daira liv skolde no førainast i ai flåtte krystallnatt.
Snyen laog so kvite å fine Gudadn viste seg i maonaskjine.
Gudadn teke seg ao rai baiggje å om strismann' skolde faidla.
Unga ska no veksa opp i ait rike so staut å stålt

I mødlo fjedl å fjora. staor krigaradn, mi ekkje tjora, Røvhaugadn.
Mi staor pao vaor åfferplass, komma ska rai gudadn her oppao Røvhaugadn.
Lyden ao klinkande sverd gjere oss ti menn,
Skjyedn bryte, onde makte skjyte mot Røvhaugadn.
Mi ska ta neste horisont, blo ska fødrivast me blo Røvhaugadn.

Bondn før oppstaobeel aolaina han for, ottamaole ra va å aovabøre sto.
Utn styvingen fø i huga han va, sjao jite budkapen pao flo.
Fram om flatadn han komen va, ai bøsele folkafer han skimta.
Ittekårt dao han skjøna ke so va pao fere,
Hildt han seg fø bringao å ba ti vaor herre.
Ai likbør va pao veg.
Bondn ondrast ken følgje fø va, dao børi kom nerare fekk han svar.
Oppi kjistao laog grandn sin far, likblainke, velstelde, daue han va.
Bondn taig om dinna hiska hendingi, skolde verkle dauen ta grandn sin far?
To nete gjikk å bondn fekk svar,
Fø ve kvelda feetabeel henta dauen grandn sin far.
Likbøri stemde. Faren va daue