Giv akt godt folk vær rede for å slåss,
Vi entrer snart grønt land
I en iskald natt med vind fra nord
Snart går klostere I brann
La nordstjernen vise oss den vei
Mot trusselen fra sør
Karl den store med sin hær dir oss blod på tann
Vi kjemper til vi dør

[Chorus:]
Det staute folk fra Norden
Holder fast ved sin stolte tro
En barbarisk vrede ble satt til livs
Da Karl Den Store ville se blod

Mann etter mann står nå på dekk
Med blikker vendt mot øst
Der solen atter viser seg
Og taler blod utav sin røst

Når striden kaller må man kjempre og slåss
For sin rett til å vær fri
Med sverd I hand of øyne I brann
Mot fiendens tyrani

[repeat chorus twice]

Sønner av norge det eldgamie rike,
Sjunder till harpens den festlige klang!
Mandig og høytidsfullt tonen la stige,
Fedrenelandet innvies vå sang!
Fedrene minner herlig opprinner,
Hver gang vi nevner vår fedrenestavn.
Svulmende hjerter og glødende kinner,
Hyller det eslkede, det hellige navn.

Oldtid, du svant, men din hellige flamme
Blusser i nordmannens hjerte ennu;
Enn er av ætt og av kraft han den samme,
Enn står til frihet og ære hans hu,
Og når han kveder, Norriges heder,
Svulmer hans hjerte av stolthet og lyst.
Ham er selv Sydens de yndigste steder
Intet mot Norriges snedekte kyst.

En stille morgen midt I august
Det står et skip det I Bjørgvin
Morgendisen er ett med hav
Norge står nu for høye krav

For der I båten herjer det
En pest som aldri før har vært
En stille morgen midt I august
Det står ett skip der i Bjørgvin

Mørket feier fjell
Skog mark og hell
Leter etter lys
Døden er nær

Vi alle mines da denne båt
La til ved kalen
En stille morgen I august
Det står ett skip...

Jeg vil bort fra byens larm
Jeg vil bort fra et stressende liv.
Til fjells mot den friske luft
Der finner jeg nytt giv.
Den vakre norske fjellheim
Og dens sterke struktur og prakt.
Gir meg føleiser av stolthet
For dette land som tiden har skapt.

Å jotunheim, å Rondane, jeg elsker dere så
I hjertet av vårt kjære fedreland, dere alltid,
Alltid vil bestå!

Fra første gang jeg møtte dere
Var jeg barn og visste ei så mangt
Men en ting var klart i mitt sinn
Ja, en ting lyste så blankt.

Når jeg engange blir eldre
Og jeg ei de fagre fjell når
Vii minnet leve igjen
Om fjellvandringenes år
Ja, sjelen min er forhekset
Av naturens magi
Og drømmene om fedre
Som kjempet for å vli fri

"Men alltid når mitt harde land
stig opp med fjellorn blå
Eg kjende det I bringa brann
Glad laut eg gråta då"

Olav Digre dro ut i verden
For lukke og rikdom søke
Han lot seg kristne av skallede menn
Sem Jehovahs folk ville øke.

For Olav han var ingen ærlig mann
Han var fæl til å dikte og spøke.
Og de kritne fortalte hitoriene hans,
For at Jehvas folk skulle øke.

Tilbake til Norge vendte han
Med en bestukket hær.
For med penger og gull, med sverd og slakt
Skulle han snart vokse sed svær.

Til slutt dle Norge kristnet med makt,
En kulturarv gikk mot sin grav.
Det kan vi takke Olav Digre og hans menn,
Svindlerne på de sju hav.

For liket til Digre vokste ennu,
Selv om hans sjel var i Helheim.
Nei, løgnene fortsatte til evig tid,
Men sannheten banet veien.

Ja, at fjell kunne splittes og jotner drepas
Det var jo ikke helt sant.
Men for Olav var dumme historier og løgn
Ett virkenmiddel lik kamp.

Mellom bakkar og berg ut med havet
Heve nordmannen fenge sin heim
Der han sjølv heve tuftene grave
Og set sjølv sine hus oppå deim

Han såg ut på dei steinute strender
Det var ingen som der hadde bygt;
"Lat oss rydja og byggja oss grender
og så eiga me rudningen trygt"

Han såg ut på det bårute havet
Der var ruskut å leggja utpå
Men der leikade fisk nedi kavet
Og den leiken den ville han sjå

Fram på vetteren stundom han tenkte:
"Gjev eg var i eit varmare land!"
Men når vårsol i bakkane blenkte
Fekk han hug til si heimlege strand

Og når liene grønkar som hagar
Når det laver av blomar på strå
Og når netter er ljose som dagar
Kan han ingen stad venare sjå

Vinterlandet over tinder har dekt
Jotunheimen stille sover
Kuide og frost nu atter har vekt
Sitt øde og død landet over

Natten gir dens ensomhet ro
Den hersker på sin trone iskald
Solen tapper den for sitt blod
Men vinden hemmer den med sin sval

Snødekte nord, jeg tenker på deg
Iskalde frost, gi meg et svar
Snødekte nord, du banet min vei
Iskalde frost, og natten mørk, men klar

Stormer og ras et mektig skue
Krefter som meg har herder
I gjenfryste sjøer er din frue
Livløst har mange skjebner ferdet.

Sinne, sorg, fortvileise, savn
Mang en kom inn men aldri ut
Nordlyset var deres hjerter i brann
Men livet deres tok sakte slutt

Snødekte nord, jeg tenke på deg
Iskalde frost, gi meg et svar
Snødekte mord, du banet min vei
Iskalde frost, og natten mørk, men klar

Tor med sin hammer drar over Nordens land
Der regn, lyn og redsel farer I en orkan
Vrede og sinne ses fra Midgards jord
Der torden gjaller over fjell, Li og fjord

Enhaver ble kalt til en siste krig
Et samlet rike måtte gå ut i strid
For Odin, for visdom ære og tro
I Norden skulle bare hedninger bo
Vikingens dager ble glemt!
Vår kultur og vår arv ble glemt!
Tiden er inne for å gjenskape den tid;
Tors hjemkomst, Tors hjemkomst for evig

Gjallarhornets dype lur
Durte gjennom skipenes ror
Til staute menn som ville kjempe
For sitt rike I nord!

Nå ligger hver eneste by i ruiner
Min sjel er i flammer, mitt hjerte det grinder
Alltig er glemt, og svunnet hen
Bare spor og drømmer finnes igjen.

Se Norges Blomsterdal!
Farvel du kvalme fangekrok,
Den ville graneskog er nu så deilig sval!

Tralalalala! Ja, lystelig det er i Nord blant
Fjell og li og fjord, blant fjell og li og fjord.

Hør fjellets stolte foss!
Nyss brøt den vintrens bånd og tvang;
Nu går den fritt sin gang
Og brummer bass til oss.

Så blå som himlens hvelv
Fra hyttens dør så skjelmsk på klem
To øyne titter frem
Og ler som Frøya selv.

Og får vi enn en skur-
Litt regn gjør bondens åker godt,
Vi skudde aldri "vått",
Det er mot vår natur!

Når hjem til dont og by
Vi vende må fra landets lyst,
Med "glemmegel" ved bryst,
Vi synger høyt mot sky:

"Tralalalala! Ja, lenge blomstre gamie Nord
meg fjell og li og fjord, med fjell og li fjord.

Om Kveldon når det mørkner og alle går til ro
Da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo.
Da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
For i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinne til at sove.

Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
Så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår
Det vet du ennu ikke så nøye.
For ennu har vel ingen fått komme deg nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
Ditt skjørt og dine strømper og din trøye.

Det mørkner over veien og høsten stunder til,
Og tåken den tetner over enge.
På stierne i skogen har mangen en gått vill,
Og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme i aften lille venn,
Så send et bud og si meg når kommer du ingjen.
Jeg har ikke sett deg på så lenge.

Nor Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal vil tome,
Og naar vi først faa blod paa Tand,
VI sødt om Frihed drømme;
Dog vaagne vi vei op engang
Og bryde lænker, Baand og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal udtømmel

Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,
Vi drikke vil til Ære;
Hver ærlig Norsk, som lænker brød,
Skal evig elsket værel
Den vrede livvagsts Vaabenbrag
Forklarer trolig Nordmands Sag.
Hver ærlig Norks, blandt Klipper fød,
Vi drikke nu tll Ære.

En Skaal for dig, min kjække Ven,
Og for de norske Pigerl
Og har du en, saa Skaal for den,
Og Skam faa den som sviger!
Og Skam faa den som elsker tvang
Og hader Piger, Vin og Sang!
En Skaal for dig, min kjække Ven,
Og for de norske Piger!

Og nok en Skaal for Norges Fjeld,
For klipper, Sne og bakker!
Hør dovres echo raabe: "Held!"
For Skaalen tre Gang taker.
Ja tre Gang tre skal alle Fjeld
For norges Sønner raabe Held!
Endnu en Skaal for dig mit Fjeld,
For Klipper, Sne og Bakker!