Og det var Olav Trygvason,
Stævned over Nordsjø fram
Op mod sit unge Kongerige,
Som ikke vented ham,
Fik han så første Synet:
"Hvad er dette for Mur I Havbrynet?"

Og det var Olav Trygvason,
Landet syntes ganske stængt,
Alle hans unge Kongelængsler
Føltes mod Klippen sprængt,
Indtil en Skald opdaged
Hvide Kupler og Spir I Skylaget.

Og det var Olav Trygvason,
Syntes, han med engang så
Gråsprængte gamle Tempelmure,
Snehvide Hvælv derpå.
Længtes han da så såre
Med sin unge Tro stå indenfore.

Landet sig åbned, Vår der var,
Durende af Fossebrus,
Stormveir og Havdøn rundt omkring dem
Sælsom var Skogens Sus.

Orgler og Klokker hørtes,
Kongen så sig om,
Kongen henførtes:

"Her er Grunden funden, funden,
Tempelhvælvet trodser Helved!
Ånden bæver, Hjertet fyldes,
Her den Største kun kan hyldes!

Gid min Tro stå stærk som Grunden,
Stige ren som Jøkelrunden,
Ånden nå Naturens Højde,
Fyldt af Ham, som sammenføjde."

Olavs Bøn vi Alle tage,
Nu som da og alle Dage:
Ånden bæver, Hjertet fyldes,
Her den Største kun kan hyldes!

Gid min Tro stå stærk som Grunden,
Stige ren som Jøkelrunden,
Ånden nå Naturens Højde,
Fyldt af Ham, som sammenføjde!
Fyldt af Ham! Fyldt af Ham!

Eg reiste meg ein gong nordafjells,
det kom så stor ein snjór.
Men rjúpa lånte meg vengjane sine,
og alt eg såg på jord.

Eg reiste ein gong nordafjells,
eg såg fem langskip kome.
Og sigla bar eit framand merkje,
og vår tid er no omme.

Ja, eg hev vori meg opp med sky
og nedatt på havsens oddar!
Og den som vil mine fotspor fylgja,
han må 'ki ha tunge loddar!

Eg reiste ein gong nordafjells,
det kom på meg slik snjór.
Men rjúpa lånte meg øyro sine,
og alt eg høyrde på jord.

Eg reiste ein gong nordafjells,
eg såg ein høvding kome.
Og Olav Tryggvason var hans
navn, og mi tid er no omme.

La meg fortelle om det som har hendt:
På Moster har Tryggvasons skip gått i land.
Messe i natten og fakler var tend.
Nå smeltes jern - det er varder i brann!

Over berg og daler går budstikken fram.
Bønder fra nord og sør har hørt om denne mann.
Han vil vinne folket og slå Håkon ned i kne.
Og åpne deres øyne så alle menn kan se:

At blot til gamle guder er en synd på denne jord.
At hovene må brennes alle steder der folk bor.
At de som ikke døpes må behodes med et sverd,
og ved Satan i Helvete ende deres ferd!

Tiden vil vise hvor veien vår går,
hva er vår retning, er kursen vår stø?
Møter jeg vinter, eller møter jeg vår?
Fri vil jeg leve - fri vil jeg dø!

Jeg skuer ut mot kysten der havet bryter inn,
og kjenner vinden stryke mitt ansikt og mitt kinn.
Så lenge bølgen bruser, og bergene består,
så eier ingen sannheten om hvor de døde går!

Er blot til gamle guder en synd på denne jord?
Må hovene brennes alle steder der folk bor?
Må de som ikke døpes bli behodet med et sver,
og ved Satan i Helvete ende deres ferd?

Eg traskar i skog og over myr
- går min eigen veg
Dei seier eg er ein underleg fyr
- einsam det er eg

Åsane blånar og ligg og skin
- går min eigen veg
Dalen er stor og fager og fin
- einsam det er eg

Det blinkar så flott over elv og sjø
- traskar steg for steg
No kjeme snart den fyrste snø
- einsam det er eg

Eg vandrar imellom haug og hei
- går min eigen veg
Her er det vilt og lang ifrå lei
- einsam det er eg

Fins ikkje folk som eg kan sjå
- går min eigen veg
Himmlen er blå men myra er grå
- einsam det er eg

A long, long time, years ago
way back in history.
There lived a folk with menb so bright
sailing at the sea!

When times were rough,
and the weather was bad,
all night they fought the storm.
But when they made it to a pint,
they all began to sing!
- Yeah, when they made it to a pint
they all began to sing!

Friends, raise your horns up high!
Let's drink to the sons of glory!
They were one!
With hearts so strong!
Far from where they belonged.
United stand!
Divided fall!
Wolves of the oceans were roaming:
from coast to coast,
from land to land,
hitting shores of sand!

And from this path of history,
their songs can still be heard.
When we gather in the pub,
a moment we'll be stirred:

When thinking of our good old men,
who sacrificed their lives.
For our freedom, our joy,
a wooden pint we'll raise!
- For our freedom, our joy,
a wooden pint we'll raise!

Vi tror mest på freden!
Vi eier ikke sverd!
Fornuften, arbeidsgleden,
er selve livets verd!

Vi tror ikke drap og brann,
gavner noget land!
Vi tror på evig seier,
for rettsinn og forstand!

Som glittertind under isbreteppets drakt,
skal friheten stå rakt i samme prakt!
Som Nordsjøen alltid skyller inn mot strand,
vil vi som dyrker freden holde stand!

Og flere følger efter,
om mange av oss falt!
For vi har indre krefter,
vi overlever alt!

Vi har en hellig seierstro,
som styrker og gir ro!
Vi vet at ånd er evig,
og liv vil alltid gro!

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski,
nå lyser det så fagert i heien.
Fra ovnskroken vekk! Så glad og så fri
mot store, hvite skogen tar jeg veien.

I fykende fei, jeg baner meg en vei
blant vinterkledde stubber og steiner.
Den susende vind meg stryker om kinn,
og snøen drysser ned fra lave greiner.

De vinger på fot gir liv og lyst og mot!
Nå stevner jeg mot høyeste tinden!
Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,
det stryker og det fyker vekk med vinden.

Og når jeg ser opp, da skuer jeg fra topp
den lyse dal med skoglier blandet,
da banker mitt bryst, av jublende lyst:
"Jeg elsker,å, jeg elsker dette landet!"

Velkomen atter hit til våre grender,
velkomen her, du sæle sumarkveld,
med lauv og gras utyver alle strender
og gule blomar i den grøne feld,
med lette småsky, lagd i lange render
som trådar i det høge himmeltjeld,
og med den milde ljossken, som seg breider
utyver fjell og fjord på alle leider.

Den siste solblenk er i havet sokken,
den fyrste kjem snart or den låge grop,
ein dag er tendrad, fyrr enn hin er slokken,
og kveld og morgon renna heilt ihop.
Snart vaknar upp den kvilde fugleflokken
og helsar morgonen med glederop.
So riser soli til den lange svingen
og set ein annan let på heile kringen.

Kom, lat oss nøyta tidi, som ho skrider,
og minnast, at ho skrider ofsa fort.
Med kvar ein dag, med kvar ein kveld, som lider,
eit stig mot myrke vetteren er gjort.
Det kjem ein dag, då kvar ein blom, som bider,
er fallen av, og slikt eit fall er stort.
Di skal eg sjå på blomen, fyrr han blaknar,
og nøyta sumar'n, fyrr eg honom saknar.

Brede seil over Nordsjø går;
høyt på skansen i morgnen står
Erling Skjalgsson fra Sole, -
speider over hav mot Danmark:
"Kommer ikke Olav Trygvason?"

Seks og femti de drager lå,
seilene falt, mot Danmark så
Solbrente menn; - da steg det:
"hvor bliver Ormen lange?
kommer ikke Olav Trygvason?"

Men da sol i det annet gry
gikk av hav uten mast mot sky,
ble det som storm å høre:
"hvor bliver Ormen lange?
kommer ikke Olav Trygvason?"

Stille, stille i samme stund
alle stod; ti fra havets bunn
skvulpet som sukk om flåten:
"tagen er Ormen lange,
fallen er Olav Trygvason."