Dype, dunkle, blå konturer
bak gjennomsiktig, tynnslitt hud.
Under gråblekt skinn og furer
tæres farger sakte ut.

Buktende, blåsvarte skygger
eter i seg kjøtt og råte.
Kravler, kryper, krummer rygger
hundrevis på samme måte.

Smyger inn i kalde vener,
rundt de slitte, gamle sener,
vrimler de i grådighet,
har menneske til rådighet.

Ingen hungrer slik som døden,
ingen krever mer.
Lurer alle inn i nøden,
ser på redselen og ler.

Angsten river, livet vender,
døden griper inn.
Famler med de kalde hender
som en sinnsyk blind.

Likblek, tom, gjensatt kald,
livet er blitt til tid.
Døden vil og døden skal
ta og ikke gi.

Ingen hungrer slik som døden,
hul, umettelig.
Feber, ørske, vintergløden
Døden, uutslettelig.

Iskaldt grøss i bare nakker.
Tåke knuger frosne bakker.
Kuldeis i vemods grå.

Frysning inn til nakne sjelen.
Tåke trykker klamt om telen.
Nivlheim i vemods grå.

Hevnerske
Bak isvind og frosstrøyk i dvelende skumring,
i galger av ondskap og vrede.
Mot østvendt vegg i evig slumring,
ingen hjelp i bønn og bede.

Senget til skue i sakte tortur
mot iskald og frossen, vinterhvit mur.
Løkken krever det siste nikk,
i vinduet hatsk og åresprengt blikk.

Rimet i håret til nyhengte ofre
blinker som sølv under gulhvite måner

Sterke vinger, våkent blikk,
stolte tak, hodenikk.
Flyter over mørke enger.
Byttet flykter ikke lenger.

Ligger angstfylt flatt mot jorda
på sin båre, lyng og flora.
På en blodrød, høstkledd bakke.
Glans i ørnens bøyde nakke.

Klør i kjøtt og nebb i blod.
Myke dyr i ørneklo.

Over barskog, over åker,
over fjell og tette tåker.
Stille flukt i ørnedrakt,
uredd styrke, dreven makt.

Fiolin i stille jammer,
fra mørke gravers kammer.
Vekker forstyrrede lik,
fiolin i hylende skrik.

Dødsdans på sot og sten,
oppvåknet en etter en.
Kvinende strengelek
vekker det minste krek.

Fiolin i klagende toner,
hvislende grå demoner.
Åndedans på tørket løv
Etterlater melet støv.

Som gribber mot åtsel som oser og blør
lokkes du til hennes gråslitte dør.
Lokkes av toner som sliter i sjelen,
som trenger ut som ild mot telen.

Tro og vilje i evighet jaget,
som revet fra deg i blodige rep.
Strenger spent og buen plaget
under gulnet sprekkent grep.

Som lokket til nett som spindelen gjemmer,
hit blir du lokket av kløvede stemmer.
I stemmene gjemmes gudsforgått glød,
du ofrer deg sakte og sikkert til død.

Jeg er din evige fortapelse,
jeg er galgerykket.
Jeg leder min egen skapelse,
du blir min æres smykke.

Jeg er ditt siste refreng,
jeg vil såre, fange, krenke.
Jeg lager av din sjel et anheng
jeg kan bære i en lenke.

Jeg styrer mitt liv, jeg styrer ditt,
du blekes i mine hender.
Jeg er dunkelhet, du er hvitt.
Historie ender og ender.

Ånd som svever foran fot,
varsler tid og lover bot.
Varsler alltid at du kommer,
du i spor av gangen sommer.

Ånden vet hvor du vil gå,
lar en dørhammer få slå.
på en massiv dør som flises,
risser inn at du vil vises.

Panisk angst i gløden feber.
Hjertet i livet kjemper og strever
mot den siste bleke dag.

Borer seg imot et hjerte.
Tross den hete, røde smerte
jobber det i tunge slag.

Knug ditt hjerte,
vern din sjel.
Klyng til livet,
lev i hjel.