Belæret til tvil,
drevet til skamme,
kuet og hatet,
hensatt i harme.

Skjult av et indre,
dekket av glemsel,
ført mot en grunne
itærende skjemsel.

Kald og sprukken heslig hand
krøker fingre om et hjerte.
Tyner livet ut som lunkent vann.

Blod og blek og dødens ville smerte.

Luft og blod i strømmer over neven,
negler bent som klør i bløte vev.
Hvite fingre holder, presser drevent
varme livet fra det uten strev.

Innestengt i eikekiste,
livet nektes deg å miste.
Sansene i evig våke,
mugg og mørke, fuktig råte.

Panikk som griper, pust som hiver,
sorte klør som skraper, river,
gjennom smerten, angsten, vreden,
lange rift i kisteveden.

Levende og vak gravd ned,
ønsket evig, ensom fred.
Åndedrag i sakte kvelen,
ingen frihet gitt til sjelen.

Eim av muld og vassen jord,
kald og tørket rødsvart blod.
Never revet opp til benet.
Innestengt for dødens scene.

Verdig slag i iskledd luft
over stille gard og tuft.
Dødninger i vinget ritt,
vettesvevet, øvet, fritt.

Oskorei i kalde himler,
de fordømtes sorte vrimler.

Røver mennesker fra jorden,
idelig til ondskap svoren.
Forkynner angst til etterblivne,
redsel, ufred, stendig pine.

Av ormer og vev sin mat hun lager.
På røtter og sten hun sitter og gnager.

Alene, ensom,
av mørket kåret.
Den tunge byrde
hun alltid har båret.

Merket som barn av mørkets ånd.
Kjærtegnet av ondskapens hånd.

Ensom, forlatt av alt som var kjært.
Minner svunnet, det hun har lært.
Tiden har slettet alt det som var.
Glemselens glede er alt hun har
igjen?

Ensom, forlatt av alle hun kjente.
Levende død, alle broer brente.
Skjebne med smak av urettferd
slettet alt det hun var verd.

Ensomheten som hun frykter,
menneskers onde rykter,
all den glede som en gang var,
revet bort av tiden som tar.

Lengter etter mørke og stillhet.
Gråter og kaller på noen som vet.
Ensomheten har gjort henne nøden.
Kommer han aldri?

Hun venter på døden?

Lysets flukt er mørkets komme,
dag er atter sporløst omme.
Skikkelser i stille ferdsel,
nattemørket fylt av redsel.

Forskremt i angst og nattevåke,
himmelgløden kvalt i hjel.
Kvalmende og lummer tåke
knuger en villfaren sjel.

Noe som jager deg finner ditt gjemme,
favner deg stødig i tunge tak.
Noe vil lamme deg, plage, forskremme.
Innhyllet, hvitblek i nattesvart drag.

Forfulgt til det siste, fortæret til mold.
Tiden er beksvart, jorden er kold.
Noe har sikret din endelighet,
omsluttet den i uendelighet.

Hjertet slår panisk i iskald rytme.
I ørske en ferd av galskap, forrykte.
Jaget, truet, uten nåde,
du på flukt fra skjebnens fråde.

Flykter i villskap mot vasstung myr,
øynene hvite i tåkeyr.
Glans fra en knivegg i grålys natt,
livet i kroppen banker besatt.

Revet i bakken av iskaldt grep.
Kampen for livet en endelig lek.
Forfølgeren gir og tar hva han lover,
du er din skjebne og kampen er over.

Skog har mørknet, måne steget.
Grepet om kniven er ditt eget.

Frost i jord i grått og blod,
damp i klart og stille.
Fakkel, villskap, varmens glo,
offeret i spillet.

Flyt i glans i tykt og sakte,
vinets røde, askens sot.
Åreblod fra messeslaktet,
offergilde, vinterblot.

Flammeskygge, dype tale,
skjær i gløden rød.
Høytidsvake, sort finale,
avrettelse og død.

Fjerne fjell for øyet nær,
mørket dveler, natten våker.
Sten i grå og svarte skjær
lent mot månehvite tåker.

Vardesten som sotgrå skygger,
irrgrønn, oker mosedrakt.
Natten verner, mørket trygger
inntil gløden ulmer svakt.

Varden tennes, gløder, brennes,
arge flammer, fugleskrik.
Kaosdrevne gnister sendes,
vitner hysteri og svik.

Senket over ord i evig tid,
glemt, forjettet, sultet, død for liv.
Neglene smuldret, øynene små,
lutrygget, langhåret, knoklet og grå.

Krummet over tunge bøker, forne ord,
leter etter kraft i trolldom, mørke spor.
Håret hvitnet, hånden skjelven,
forbanner verden fast med pennen.

Blikket evig vendt mot tette skrifter,
gulnet visdom under støv og rifter.
Blekket er kobber i lampeskjæret,
diktert er dommedags tunge lære.