Dimmu Borgir - Stormblåst MMV lyrics
 |
Tracks 01. Alt Lys Er Svunnet Hen
02. Broderskapets Ring 03. Når Sjelen Hentes Til Helvete 04. Sorgens Kammer - Del II 05. Da Den Kristne Satte Livet Til 06. Stormblåst 07. Dødsferd 08. Antikrist 09. Vinder Fra En Ensom Grav 10. Guds Fortapelse - Åpenbaring Av Dommedag 11. Avmaktslave 01. Alt Lys Er Svunnet Hen
Glinsende månelys ovenfor driver
Frostlagte stier viser vei Svarte sjeler farer henover natten Inn gjennom skodde heim Alt har svartnet Alt lys er svunnet hen Lødig trer vi nå inn i Riket I minne om at våre spor blir fulgt Omgitt av sorgens dis Skrider ferden frem Som en skare av lik kledde skrømt Vandrer vi jervens hjem Brisen fører oss over norske myrer Forbi hver en tåkegrend Med hatet i våre harme sinn Reiser vi for aldri å komme igjen 02. Broderskapets Ring
Kom unge bror
Skjenk oss din rene ungdom Legg ditt liv i våre hender Kjemp vår krig med oss La våre sorger formørke ditt sinn La din sjel slites Føl natten som onfavner deg Glem all kjærlighet Ingen tårer skal fylle dine netter Tre inn i broderskapets ring Ingen svakhet skal du finne i din sjel Styrken skal vandre ved din side Kom Del ditt hat med oss Forlat ditt svake legeme La deg ei forvirres av vakre ord I døden finnes all makt 03. Når Sjelen Hentes Til Helvete
Følg
Følg etter Til Ondskapens hall vi drar Der det vendte kors pryder ferden Av Mørkets Allmektighet På kristi flesk vi spytter La det råtne Et symbol på barmhjertighetens bortgang Et skuespill der endes Bring frem vårt indre sinne Vis veien for vårt hat Skjend guds engler til evig pine I avgrunnens paradis er de dine 04. Sorgens Kammer - Del II
Minnenes ekko stiller timen
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker Men endelig få lengselen slukket - Etter å dra Drakk jeg for meget av livhåpets krus Tok jeg gledens forfengelighet for gitt For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus Er det eneste ene igjen - Som er mitt I min ensomhet vet jeg likevel At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv Derfor er jeg rolig når Repet strammes rundt min nakke Stumme vitner kan ei gi trøst Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte Det landet av fortapelse Jeg egenhendig skapte Denne intense dragning mot dødens portaler (Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir Behersket siden tidenes morgen Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen 05. Da Den Kristne Satte Livet Til
Min sjel den glødet
Og mitt sinn det lengtet å få fatt i en kristen jaevel I det kalde mørket jeg ventet med vinden Det ulte som besatt av fanden Jeg ventet Åh, som jeg ventet Tiden virket som evig Men endelig fikk jeg øye på stakkar'n Jeg hevet min knyttede neve Og skrek Svake kristne! Dø i natt! Jeg skal flerre din sjel i to! Du skal føle makten jeg har fått av mørket! Din tid er omme! Også din tro! ...også din tro...! Be om nåde du stakkars faen Og min latter skal atter runge Høyt i nattens kulde Der frosten fryser din siste Tåre... Svake kristne! Du døde i natt! Med et kraftig hugg tok jeg din skall! Du fikk føle makten jeg har fått av mørket! Endelig kjenner du Dødsriket kaller 06. Stormblåst
Gjennom tidløse morkne drømmer
I fuktig høstvind over langstrakte vidder Mot Sorias fjellheim Kommer jeg, en fandens ridder Glatt er runen på det høye fjell Gnidd vekk av regn og vind Dragende kraft av ondskap lurer Her ved trollheims muldne grind Fortumlet av dette mørke byggverk Med røvet gull fra lysets pakt Brukt som spott til å senke Deres murer Vi grunder over dette riket Så vakkert fylt med tidløs skumring Som en stjerne i tomsindighetens juv Det bringer frem en nattlig mimring Over tanker fra en vissen tid Drott til himmels er det reist Av tidens endeløse svarte minner Stormblåst ut av det sorte indre Har bergflint rullet fra mo til kneis Undring og angst samler seg i natten I mørket som ruver om spiret For ingen dag kan veien Intet lys kan luske frem Der sorg har beseiret all glede Og bygd et land på menneskets jord Fylt med iskald prakt og heder 07. Dødsferd
I det mørkeste mørke
Troner jeg I mine saler trer Tausheten frem Faldne engler vokter mine porter I dødsdalens øde skjønnhet Har min sjel vandret vill Mens mørket og sorgen rådet Tentes hatets flammende ild I nattens sorte stillhet Trer min tause frem I mørket brenner et likbål nok en sort sjel har vendt hjem I mångfald følger vi ferden Til vår nattsvarte bror Og ingen tårer felles Når aske forenes med jord Vi skal alle dele hans skjebne vi skal alle følge vår venn Da Dommedag's klokker ringer Skal vi alle komme igjen For å herske 08. Antikrist
Stig opp på min trone av bleke lik
Fall på kne i ærbødighet for min skikkelse Ta imot mitt kalde kyss på din panne Veien som viser til Helvete er klar løft eders sverd til kamp stolte menn La massakeren begynne i dag Hogg hodet av hver kristen og lemlest deres kvinner og barn Vært kristne kors skal der vendes om Hver en bygning som bærer guds navn skal brende Hver en kristenmanns grav skal der skjendes Hver natt skal du våke menneskedyr og kjenne blodhungeren, brenne som en ild Hver natt du streifer sjelløst i anger og utslette hvert tegn du ser til liv Hør min tale menneskedyr Mine ord er eders visdom Jeg er Satans legemliggjørelse Jeg er din fremtid Jeg er ondskapelsen Jeg er Antikrist 09. Vinder Fra En Ensom Grav
En høyreist ridder vender hjem
Over himmel til himmel på en selvgjort bro Fra den endelige tvekamp mot lysets prest For nå til sist å gå til ro Se der i fjellbrisens indre Hvor dets liv har søkt ly for en sol Som omsider vil mørkne med den evige natt Og hindre en verden i å blomstre og gro Se der i øyets satire Hvor rester av godhet jages på flukt Og vindes vekk i en åpen grav Til den siste tenning av lys er slukket Med kraftige hugg i menneske skaller Frydes den rytter i årvåken dis Himmelhøyt - vandrende over sin stjerne Skottende på en jord dekket i is Over utallige faldne menn Som sådde livets spirende korn Streifer han vekk fra den siste krig Den mektigste fyrste, den blodige torn 10. Guds Fortapelse - Åpenbaring Av Dommedag
Hengitt er vi
Til Mørkets keiser Den allmektige kraft Som Fører vårt sinn I kamp Mot godhetens løgn Dog fiendens hær er fattig Er den stor Men vi skal ta dem alle Og hente dem inn En etter en Det håp de ser i gud Skal forsvinne i et hav av torner De torner av deres falske frelser Engang følte spikret til sin skalle Himmelen skal rakne Og en fandens torden skal buldre og brake Hans krefter vil røyne Der Mørkes front Beseiret lysets pest Øyne vil renne i sorg Når de innser (at) deres gud ikke lenger kan hjelpe Det håp de så i gud Er svunnet og vekk for alltid De følger nå sin falske frelser Som fortsatt er bærer av en krone Med torner Men konge ble han aldri 11. Avmaktslave
Stanken fra den uransaklige vei
Hvor forkynnelse og falsk forhåpning er åte Trenger igjennom som en bitterhetens gave Og befrukter den menneskelige råte Som en slave i avmakthetens tilstand Rådere ei annet enn nederlagsbekjennelse Retrett Du har ei livets rett Retrett Du har ei livets rett For ignoreres Dyret og idolets tegn Vid straff omsider den skyldige bifalle Denne fromme paktens skadelige innavl Søker tilflukt i edens hage Hvorpå en stolt ren og rakrygget herre Ikke like lett lar seg belage Så når dommedagstorden endelig runger Kan menneskets fantasibilde avdukes Alle og enhver med gudfryktig hunger Vil tape ansikt og slukes |