Strokes from oars could be heard,
Beautiful ships gushed through the sea
Like a wind from the north,
Our ancestors reached the shore
Men from Hordaland, Rogaland and Adger
Gathered for battle in common
Proud men with no fear
Strokes from the sword crushed the skull of the christian

A long time we ruled, kings of the north
Many battles we won, at the shores of Midgard
But, betrayed by our own brothers
We were forced down on our knees
Now when the wind once again is howling
The thoughts finally goes towards home
We shall rise in our glory
The white horde will for sure shiver

"We died like men
Therefore we never vanished
Weak is the one the enemy loves
Never betray your origin"

[Norwegian]

Åretak hørtes, vakre langskip fosset frem
Som en vind fra nord, kom våre fedre i land
Horder, Ryger og Egder, samlet til felles strid
Staute menn uten frykt
Sverdslag knuste kristmanns skalle

Lenge herkset vi, Nordens konger
Mange slag vi vant ved Midgards strender
Men, sveket av våre enge, ble vi tvunget ned i kne
Når vinden nå igjen jager, vender tankene omsider hjem
Vi skal reise oss i vår prakt
Sannelig skal kvitehorden skjelve

"Vi falt som menn
Derfor døde vi ei hen
Veik er den som fiender elsker
Svik ei ditt opphav"

Waves are cutting like a knife of time
On the slippery rocks that still stands besides the shore
Two eyes are eyeing the seas
Towards the seas that once brought his ancestors glory

A lonely mind is longing
For the raising of sails
A swordarm is longing hungrily
To cut the throats of cowards

A forgotten treasure is now recovered
Brought out from the darkness of Midgard
Its powers will never again disappear
It is guarded by a man from Hordaland

A night of sorrow will soon be over
Memories from ancient times will glow
A wind blows away the dust from an ancient sword
Two ravens will predict his return

The sets in the west
He lifts his proud face
He looks towards the North Star
The Man From Hordaland

[Norwegian]

Bølgene skærer som en tidens kniv
På de glatte svaberg som ennå står
To øyne skuer utover de hav
Som i fordums tider bar hans slekt til heder

Et stille sinn lengter
Etter atter å heise seil
En sverdram hungrer
Etter nidmanns strupe

En bortglemt skatt er nå gjennfunnet
Båret ut fra Midgards mørke
Den kraft skal aldri mer forsvinne
Den voktes av en mann fra Hordaland

En sorgtung natt er snart over
Et fordums minne lyser opp
En vind blåser støv fra et gammelt sverd
To ravner varsler hans komme

Solen går ned i vest
Han løfter sitt stolte ansikt
Han skuer mot Nordstjernen
Mannen fra Hordaland

Bring forth your sacrifice
The winter can last for long
Show them honour
Servants of Frey
Let the blood flow
On his pride
Until they are pleased
To provide our magnificense and growth

Our king will show his wrath
If we do not honour our promise
Poor the harvest will be
Without seeds in earth

Don't spill the finest blood
Strong sons will not be born too often

"Oh, wise Volve when shall I get to see, fields of growth
When shall I once again feel the light touch from Freyas hands"

Death comes fast
If you do not honour
The people below
The friends of the Vanirs
Bring forth
The holy boar
Then the sun will still shine
And we can still breath

We didn't wish to die
We didn't wish to awake
The wrath of the elders
Bring forth the holy boar

[Norwegian]

Bring frem ditt offer
Vinteren kan lett bli lang
Vis dem ære
Frøys undersåtter
La blodet renne
Over hans stolthet
Til de er begjæret
For vår prakt og vår grøde

Vred blir vår konge
Hvis ei vårt løfte blir holdt
Skral blir den avling
Som ei er blitt sådd

Spill ei det beste blod
Sterke sønner fødes ei i overflod

"Kloke volve når skal jeg få se, Grøderike enger"
"Når skal jeg igjen få føle, Frøyas myke hender"

Døden kommer fort
Om en ikke ærer
Folket der under
Vaneguders frender
Bring fram
Den hellige Galte
Så solen ikke slukner
Så vi fremdeles kan ånde

Vi ønsket ei å dø
Vi ønsket ei å vekke
De eldstes harme
Bring fram den hellige Galte

Spill ei det beste blod
Sterke sønner fødes ei i overflod

"Kloke volve når skal jeg få se, Grøderike enger
"Når skal jeg igjen få føle, Frøyas myke hender"

A war ruled in ancient times
Between the holy races, the Vanirs and the Aces
When peace came, the deities united
From a bowl filled with spit rose Kvasir

"Wise he becomes, he drinks the holy mead
The blood of Kvasir, but not he who drinks
From the spilled mead that dripped
From the falcon"

Kvasir the father of poets by dwarf hands he died
From the blood of Kvasir they made the mead of poets,
The holy drink
Fjalar and Galar once murdered Gilling the Giant,
The father of Suttung
Enraged, Suttung demanded justice to be fullfilled
The blood of Kvasir became the mead of Suttung

Grimne flew out from Valhalla
In the shape of the falcon
To the home of Giants and to Nitberg
Bauge was decived, and Gunnlod betrayed

Out from Nitberg the falcon flew
Finally Kvasir should return to Aasgard
But when the mead disappeared Suttung became furious
Out, in the shape of the eagle he followed
Sadly, Grimne had to spill from his valuable treasure
Which led to the making of the false poets
The falcon flew home to his domains
And Suttung flew into the flames of Tjalve

[Norwegian]

I gammel tid hersket det en krig
Mellom de hellige slekter, baner og æser
Da freden kom, ble guddommene forent
Opp fra et kar med spytt steg Kvarsir

"Vis blir den som drikker av mjøden,
Kvarsis blod, men ei den som drikker
Av den spillte mjød som dryppet fra
Falkens ham"

Kvarsir, hvis skalders far han var,
Ble tatt av dage av dvergehender
Av Kvarsirs blod lagde de skaldemjøden deh hellige drikk
Fjalar og Galar myrdet en gang Gilling jotun, Suttungs far
I Sinne krevde Suttung mannebot
Kvarsir blod ble Suttungs mjød

Ut fra Valhall flasket Grimne
Kledd opp i falkens drakt
Til Jotunheimen og Nitberg
Bauge bie narret og Gunnlod sveket

Ut fra Nitberg falken fløy
Omsider skulle Kvarsir hjem,
Men da mjøden forsvant ble Suttung vred
Ut han styrtet i ørneham

Akk, måtte Grimne slippe dyrebar last
Slik ble de falske skalder skapt
Falken fløy hjem til sin borg
Og suttung inn i Tjalves flammer

Hymns were sung
In the times when our people still were proud
In the long gone past
A long time ago

Then came the disease
The disease from south
Deception and false knowledge
Infected our minds

Survival of the fittest was forgotten
But still it didn't disappear
Beneath the layers of a thousand years of deception
Burns the ancient northern thoughts

Fight! Don't let your powers disappear
Our sunset shall also be our dawn

They burned our temples
They killed our men
We shall take back
What once were ours

Fight! Deny not your mind
Our sunset shall also be our dawn

We shall once again sing
Hymns from ancient times
Like we did in those days
A long time ago

[Norwegian]

Lovsanger ble sunget
Den gang folket fremdeles var stolt,
I de svundne tider,
For lenge siden

Så kom pesten
Pesten fra sør
Svik og vranære
Forpestet våre sinn

Den sterkes lov ble glemt
Men forsvant ei
Under et lag av tusen års svik
Ulmer den norrøne tanke

Kjemp! La ei din kraft forgå
Vår morgen skal også bli vår kveld

De brente våre hov
De drepte våre menn
Vi skal ta tilbake
Det som engang var vårt

Kjemp! Fornekt et ditt sinn
Vår morgen skal også bli vår kveld

Vi skal igjen synge
Lovsanger fra fordums tid
Slik vi gjorde i de dager
For pesten kom
For Lenge Siden

The silence inside this place is screaming
Here, were the roses never wither, as they never bloomed
Here the sun never shone
Even the darkness never came in

No hope, no fear
An ocean of tears, that never fell
Tomorrow brings remembrance of opened wounds
The light invaded the endless darkness

A soul, which birth was denied
A soul that became forgotten

The darkness fades away even the brightest colour
The street is empty, and leads to nowhere
A shrilling scream, that no one heard
Who cares? We can all be free

"Tomorrow is a new day
But today was new as well...
... For only thing is fear fealt
The fear of life"

Fallen asleep, wrapped in a blood red blanket
Two dead eyes are staring into emptiness
From a soul, which birth was denied
Death greets the one life forgot

[Norwegian]

Hvor stillheten er øredøvende her inne
Hvor rossene aldri visner, da de aldri blomstret
Her fant solen aldri frem
Selv mørket snur i døren

Intet håp, ingen frykt
Et hav av tårer som aldri rant
Morgendangen bringer bud om åpnede sår
Lyset invaderte det endeløse mørket

Den klareste farge blir dim om natten
Gaten er tom og leder ingensteds
Et strik som skar, men ingen hørte
Hvem bryr seg? Vi kan alle bli fri

"I morgen er en ny dag,
Men det var også i dag...
...Blott den ene frykten kjennes
Frykten for lyvet"

Sovnet inn, i ei blodrødt pledd
To døde øyne stirrer tomt
Fra en sjel som ble nekter født
Døden hilset den som lyvet glemte

Born in a flames in the time before time
In the sparkling embrace of Muspellheim
Born to be your souls darked depths
Before Audhumla, our ancient mother awakened

When your eyes is glowing with hate
A hate older than both men and gods
Then you see the light of Muspell
To strong for any man to tame
The oldest force will man never understand
In the deepest domains of fire, man can never reign

Stronger than the grip of death
Mightier than the lights of Norns
Wiser than Fimbul-Tul
More betraying than the son of Faarbaute

That, who once brought forth life
And gave us Mother Earth
Shall return in the flames of Surt
Our flesh shall burn at Ragnarok
Our souls shall be united in FROST & FIRE

[Norwegian]

Føydd i flammar i tida før tid
I muspellheimens gneistrande famm
Føydd til sjelas djupaste mørke
Før Audhumla urmor vakna

Når augo lyser av eit hat
Eldre enn gudar og menn
Då ser ein muspells ljos
Som ikkje mann kan temja
Den eldste kraft vil me aldri skjøna
Djupt ned i eldriket vil mann aldri rå

Sterkare enn daudens grep
Mektigare enn nomenes ljos
Klokare enn Fimbul-Tul
Meir svikfull enn Fårbautes son

Det som ein gong bar fram liv
Og gav oss vår Moder Jord
Skal venda attende i Surts flammar
Vår lekam skal brennast ved Ragnarok
Våre sjeler bindast i Frost og Eld